Håndtering av globale utfordringer

Historien om akvakultur begynte for over to tusen år siden i Kina. Oppdrett av karpe oppfylte et grunnleggende behov, nemlig å sørge for en jevn tilgang på fisk som ikke var sesongavhengig eller utsatt for tilfeldighetene og risikoen ved villfangst.

De siste tiårene har mange villfiskbestander blitt fullt utnyttet, og de globale gjennomsnittlige fangsttrendene har enten gått ned eller i beste fall flatet ut. Faktisk ligger landingene i OECD-landene 40 % under toppnivået fra slutten av 1980-tallet.

I takt med at villfisket har gått tilbake globalt, har oppdrettsnæringen vokst for å kompensere. Oppdrettsnæringen er ikke lenger en nisje, og de siste årene har den stått for over 50 % av verdens sjømatkonsum.

Grunnlaget for akvakultur har blitt bredere i den senere tid. Oppdrettsnæringen leverer ikke lenger bare sjømat der villfisket ikke kan levere, men spiller en stadig viktigere rolle for matsikkerheten på en planet som ikke bare er presset av en voksende befolkning, men også av de utallige truslene fra klimaendringene.

For omtrent 100 år siden var menneskehetens befolkning på 2 milliarder. I 2050 spår FN at dette tallet vil nå nesten 10 milliarder. Spørsmålet og forslaget om hvordan vi skal brødfø så mange mennesker, kan meget vel være den største utfordringen i det 21. århundret, og en utfordring som Mowi er i en unik posisjon til å bidra til å løse.

Siden jordklodens maksimale bæreevne kan bli sprengt innen midten av århundret, må vi endre vårt forhold til havet, som i dag forsyner oss med så lite som 2 % av vår totale matforsyning, selv om det dekker over 70 % av jordens overflate.

Jorderosjon, den nåværende overutnyttelsen av det aller meste av dyrkbar jord og det allerede tydelige presset på ferskvannsressursene bidrar til en økende bevissthet om at vi må begynne å dyrke havene på samme måte som vi tidligere dyrket jorden. At fotavtrykket fra havbruk er mindre enn en tusendel av jordbrukets, vitner om sektorens potensial til å forsørge vår voksende befolkning.

I takt med at helsemyndighetene over hele verden i stadig større grad anerkjenner og fremhever helsefordelene ved å spise sjømat, er det ikke overraskende at sjømatkonsumet per innbygger øker på verdensbasis. Det er bare å se til Kina, med sin voksende middelklasse, for å illustrere dette. I 1961 var det nasjonale sjømatkonsumet 9 kg per innbygger, og i 2016 hadde det steget til 20 kg.

Havbruk ser ut til å bli en viktig bidragsyter til å dekke det økende behovet for mat. Å være den matvaresektoren som er minst avhengig av ferskvanns- og landressurser, vil utvilsomt være en stor fordel i tiårene som kommer. Akvakultur er utrolig ressurseffektivt også på andre måter: Sammenlignet med landlevende dyr trenger fisken verken å bruke dyrebar energi på å kjempe mot tyngdekraften eller kontrollere kroppstemperaturen. Dette fører til en mye bedre fôrutnyttelse og en større reduksjon av karbon- og klimagasser. Laksen har faktisk et karbonavtrykk som er en tiendedel så stort som storfekjøttets. Oppdrettsnæringen har riktignok eksistert i flere tusen år, men det er tydelig at tiden nå virkelig har kommet.